Forplantning –
elgens brunst og kalving
Brunstperioden, den tida da kua er mottagelig for å bli paret, foregår som regel i siste del av september og første del av oktober. Litt seinere nord i landet enn i Sør-og Midt-Norge.
Oksene har forberedt seg til dette. Geviret er fullutviklet og feid, og de har oppnådd maksimal kroppsvekt gjennom en lang sommersesong. De begynner å farte mye rundt for å oppsøke potensielle kuer, og oppfører seg relativt
aggressivt overfor andre okser. De graver brunstgroper som de pisser og ruller seg i for å markere overfor andre okser, og å gjøre seg ekstra ”lekre” for kuene. Under denne intense perioden med høy aktivitet og redusert
fôropptak er det er ikke sjelden den kan tape hele 60-80 kg kroppsvekt.
Det er ikke uvanlig at kuer kommer i sin første brunst når de er 1,5 år gamle. Forsøk har imidlertid vist at dette er avhengig av kuas kroppsvekt.
Dersom levendevekta er på 290-300 kg vil ungkua (kvige) med stor sannsynlighet komme i brunst. Er vekta lavere, vil hun sannsynligvis stå over og ikke komme i sin første brunst før året etter. Faktorer som at hun selv er født
tidlig på året, og at hun har hatt god næringstilgang i løpet av sine første 1,5 leveår, er avgjørende for om hun har oppnådd tilstrekkelig kroppsvekt og således kommer i brunst. Kua går drektig
i 234 dager, +/- 10 dager. Kalvene fødes således normalt i løpet av siste halvdel av mai og første halvdel av juni, nettopp på den tiden av året da tilgangen på næringsrikt, lettfordøyelig fôr
er på sitt beste.
Et spesielt trekk hos elg er at den i langt større grad enn de andre hjortedyrartene føder tvillinger. Det er også mer vanlig hos elg enn hos andre hjortedyr, at ei 1,5 år gammel kvige kommer i brunst
og blir bedekket. Det heller ikke uvanlig at ei kvige som får tvillinger ved første kalving, vil fortsette å få tvillinger under senere kalvinger. Disse forhold gjør at elgen er et meget fruktbart dyr.
I løpet
av de siste 10-15 årene har man sett en økende tendens til redusert kroppsvekt og senere brunst, færre tvillingfødsler og lavere kalvevekter under jakt sør i landet, mens tendensen går motsatt vei nord i landet. Det blir
spekulert mye på årsaken til disse forhold, men ingen har hittil kommet fram til noen plausibel konklusjon.
Brunstig elgokse går løs på bjørk – Årets seervideo 2013 NRK UT i naturen
Elg – habitat og fødevalg
Kvantitet og kvalitet
Elgen er som hjorten svært selektiv i sitt valg av føde. Den velger til enhver tid de mest saftige, ferske og næringsrike plantene den har tilgang til, fremfor tørre og mer tungtfordøyelige planter. Om våren vil den
beite på det meste av nye, friske skudd av urter, blader og løv den kommer over. Den kan også beite på ferskt, nytt gras. Utover sommeren øker plantemengdene, men samtidig synker næringsinnholdet i de fleste plantearter,
og elgen vil bli mer og mer selektiv i forhold til hvilke planter den foretrekker å beite på. Likevel, i løpet av sommeren kan en voksen elg ete bortimot 50 kg plantemasse per dag! Utover høsten, og spesielt om vinteren, blir valgmulighetene
i forhold til næringstilgang som regel så små at elgen må innstille stoffskiftet på et minimum av næringstilgang. Fôropptaket for den voksne elgen reduseres til rundt 8-16 kg plantemasse per dag, og de går helt
ned på sparebluss: Kalvenes vekst stagnerer, og for store og små handler om å få i seg nok næring til vedlikehold og forbruke minst mulig energi.
Sommermat
En lang rekke plantearter inngår
i elgens diett om sommeren. Hovedregelen er at den beiter mest mulig på friske, nye skudd som inneholder rikelig med proteiner, sukkerstoffer og mineraler, og som gir mest mulig næring per munnfull. Tidlig på sommeren er bjørkeløv
favoritten, men etter hvert som andre planter vokser fram vil disse foretrekkes; vier, selje, rogn, osp og hegg. I tillegg beites på ulike urter som geiterams, bringebær, røsslyng, turt, blåbær o.l.
Kvaliteten på
sommerbeite er avhengig av flere faktorer. Sommerværet har stor betydning. Under tørre, varme somre eldes plantene raskt og innholdet av tungt fordøyelige stoffer som cellulose og lignin øker, mens næringsinnholdet synker.
Elgen foretrekker altså fuktige, kjølige somre for å beholde best mulig næringstilgang.
Et annet forhold av betydning for beitekvalitet som sommeren er type skogsdrift. Med utstrakt flatehogst øker mengden av foretrukne
beiteplanter, da særlig geiterams og bringebær er planter som dominerer de store hogstflatene. Når sommeren går mot hell er det særlig blåbærlyng som dominerer dietten.
Vintermat
Om
vinteren består elgens diett i all hovedsak av kvist, spesielt kvist av løvtrær som rogn, osp, selje, vier, bjørk, i tillegg til furubar. Einer er også en yndet beiteplante. Det er snømengden og hva elgen har lettest
tilgang på som avgjør valg av beiteplanter. Kvist og bar inneholder lite næring, og elgens stoffskifte ”skrus” ned til et minimum for å overleve vinteren. Den vil uansett i stor grad måtte tære av egne kroppsreserver.
Under vanskelige vinterforhold kan en voksen elg tape 20-25 % av kroppsvekta, men å takle dette er en del av elgens spesialtilpasning og beredskap for å overleve forholdene her i nord.
Beiteproblematikk og elg
Elgbeite på furu er et vanlig problem i mange vinterbeiteområder. Foto: Karen Marie Mathisen.
Elgens beiting på furubeplantning er et stort problem for mange skogeiere. Hardt beitede furuplanter fører
til redusert kvalitet og skogtilvekst, og store økonomiske tap. Bare i Norges største elgfylke, Hedmark, er kostnadene som følge av elgbeiting anslått til 40-60 mill kroner årlig. Dette gir antydningsvis et tap opp mot 1 milliard
i totale samfunnsinntekter. Det gjennomføres en rekke forsøk for å redusere dette tapet, der blant annet tett furuplanting og det å legge igjen furukvist etter hogst er noen. Utlegging av silo vinterstid har vist seg å ha liten
effekt i forhold til beiteproblematikk. Det blir også i visse områder av landet lagt opp til å redusere antall elg i området ved å øke jaktkvotene.